Hvorfor du ikke bør ta tatovering.

Mange har argumentert tatoveringer med "du kommer aldri til å få jobb", "du kommer til å angre når du blir eldre" eller "tenk så fæl den blir etter X antall år!"
Ingen av disse begrunnelsene er særlig effektive, spesielt siden de ofte blir nevnt etter at tatoveringen allerede er tatt.
Jeg har tenkt en stund, og innsett at det finnes enda en grunn til å styre bort fra tatoveringer. Derimot har ikke denne grunnen noe med utseendet til tatoveringen å gjøre, sånn sett, og den er ikke rettet mot eierens følelser mot egen hud og tatovering.
Jeg har selv 4 tatoveringer og har planer om flere, men dette har gang på gang fått meg til å ville skjule dem. Jeg elsker tatoveringene mine. Selv de som ikke ble som de skulle, eller som jeg skulle ønske jeg hadde ventet med til jeg ble mer sikker på mitt valg. De er en del av meg, kroppen min og historien min, og det vil de alltid være.
Men om noen hadde fortalt meg dette før jeg tok min første, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg hadde tatt den. Jeg vet ikke om jeg hadde turt å ta noen synlige i det hele tatt.

Tatoveringer kan være så mangt. Alle har forskjellige meninger om dem, og dette vil bli hamret i ansiktet ditt med makt.
Hadde noen informert meg om alle de frekke, nedverdigende og noen ganger onde kommentarene jeg ville få høre på grunn av min kroppskunst, vet jeg ikke om jeg hadde orket tanken på det en gang.

Jeg, som mange andre, sliter en del med dårlig selvbilde, som et resultat av intens mobbing og utestenging på skolen i mine yngre år (og litt senere).
Det at andre føler det er deres plikt å skyte meg enda lengre ned pga jeg ikke passer inn i deres mentale bilde av "pen ungdom" gjør det ikke bedre.

Jeg har hørt kommentarer som "Du er ikke fin med slike ting på kroppen, du vet det?", "Hvorfor ødelegger du huden din på den måten??", "Hadde du vært mitt barn..." og "Jeg vet du kommer til å angre! Jeg bare vet det!" Pga dette vil jeg nevne for alle som tenker å tatovere seg, at dere må innse hvor sterke dere kan bli nødt til å være.
Jeg sier det igjen, jeg elsker tatoveringene mine. Det som ødelegger meg og mitt allerede dårlige selvbilde er alle andre.
Dere som selv ikke liker tatoveringer og føler at det er nødvendig å gni det inn til alle som har dem. Dere ødelegger dagene våre, men hva prøver dere egentlig å oppnå?
Vi kommer ikke til å ta laserkirurgi for å fjerne dem, bare fordi en person vi ikke kjenner ikke liker utseendet vårt. Men dere kan imidlertid gjøre oss triste.. Og kan presse noen som allerede var langt nede, enda lengre ned..

Nå var ikke denne teksten ment å bli rettet til mobberene. Så jeg gir meg der.

Poenget med teksten er å fortelle dere som har, og vil ta tatovering at dere er utsatt. Dere vil bli utsatt.
Mennesker er desverre laget på den måten at om vi får 3 kompliment og 1 kritisk kommentar, vil vi huske kritikken best, og tenke mest på den. Selvfølgelig har jeg fått gode kommentarer for tatoveringene mine, men allikevel er ikke de alltid nok til å holde meg sterk.
Jeg må ofte minne meg selv på hvorfor jeg tok tatoveringene mine, og huske hvor glad jeg er i dem, fordi ett ignorant menneske (eller to) bestemte seg for å fortelle meg at jeg eller huden min er stygg.

Altså, en grunn til å ikke ta tatovering er andre mennesker.

Hvis ditt ønske om å tatovere deg er sterkere enn frykten for å bli hetset og trykket ned av de som ikke har peiling på hvor fantastisk du faktisk er, er jeg utrolig glad på dine vegne.
Ta tatoveringen for din egen skyld, andre vil kommentere, men ikke la dem komme under huden din. Der er det uansett ikke plass til dem, nå som du har/skal ha et fantastisk bilde som vil representere akkurat deg, akkurat nå. Den du var, er og vil være.

Men ikke ta lett på hvor onde andre mennesker kan være, og hvor vondt det kan føles når de bruker ord som maskingevær.
Ikke nøl med å forsvare deg selv. Call them out on it.

Dette har jeg begynt med, og selv om jeg ikke alltid har muligheten, føles det godt når jeg klarer å si imot. Bare et slag tilbake som "Det var ikke særlig snilt sagt" kan sette noen ut av spill, og kanskje få dem til å tenke på hva de sier.

Lykke til med din nye kroppskunst.

 

- Har du opplevd slike vonde ord?

- Hva er ting vi kan si til forsvar for oss selv?

- Har du andre råd ang. dette?

Om hykleri

Jeg skal være ærlig. Jeg er en av de største hyklerene jeg selv kjenner, og jeg er klar over det.
Men på vei hjem fra byen idag kom jeg til å tenke på noe jeg ble sagt tidligere. En av naboene mine var visst litt opprørt over at jeg har bleika håret fordi "det er jo egentlig så fin farge fra før av!".
Jeg tok meg absolutt ikke nær av dette, og bryr meg igrunn veldig lite om akkurat sånne ting når litt eldre folk kommenterer mitt utseende.
Men jeg begynte å stusse litt på en ting..

Når vi vokser opp, blir vi lært at man skal, og må, ikke tenke på hva andre syns om oss. Vi må være oss selv, til det ytterste. Hvis vi føler oss bra med det og det klesplagget, eller den og den hårfrisyren så må vi fortsette slik. Nettopp fordi det er vår egen komfort vi skal bry oss om. Vi skal ikke tilpasse oss etter andres måte å være eller se ut på.

"Vær den du er, og vik aldri vekk"

Hvis dette er det vi blir lært opp til, hvorfor blir vi da så kritisert når vi tråkker utenfor linjene?
Jeg har aldri i mitt liv blitt kritisert for måten jeg ser ut på, av mine foreldre. De har vært støttende i det jeg har gjort med håret mitt, klærne mine og sminken min. (Husker bare en gang hvor min mor begynte en smertefull diskusjon om sminken min, men det er egentlig ikke noe særlig å tenke på nå.)
Jeg har vært heldig sånn sett.
Men jeg har derimot fått høre av andre eldre, helst damer, at jeg ikke er sømmelig. Dette har da helst gått ut over hårfargene mine.
Jeg har fått direkte kommentarer som skar seg innpå meg. Kommentarer som "Nei, du er rett og slett stygg på håret."
Og jeg vet også om tilfeller hvor mennesker rundt meg har fått kommentarer som tilsier at de er nødt til å forandre på måten de er.
Jeg husker også da jeg nettopp begynte min første jobb, sjefen så på meg en gang og sa at jeg var nødt til å gå i andre klær om jeg ville jobbe der.
Så jeg tenker..
Hvis alle er så satt på å lære opp ungene sine til at de må være den de er, hvorfor skal de da begynne å kritisere når barnet endelig finner ut hvem de vil være akkurat der og da?
Er ikke det ganske hyklerisk?

Det første vi lærer er "vær degselv." men når vi da gjør det, lærer vi plutselig "vær den andre vil".

Skal vi ignorere det folk sier til oss i senere tid, og følge opp det vi har blitt lært, eller skal vi ignorere det vi har blitt lært og følge opp det folk krever av oss?
Hvis min far f.eks hadde sagt at jeg var stygg med nesepiercingen min (han liker egentlig ikke piercinger, men sier ikke noe om mine), skulle jeg da ha fulgt orderen hans og tatt den ut fordi han ikke liker den, eller skulle jeg da ignorert det han sier nå og heller tenkt på det han sa tidligere om at jeg må gjøre det jeg selv vil med mitt utseende?

Hva er igrunn vitsen med alt dette?
Hva er vitsen med å lære opp dine barn til å gjøre som de vil med sitt eget utseende, for så å kritisere dem for det senere? Som sagt, har ikke mine foreldre gjort dette. Nå tenker jeg generelt.

De eldre må jo også ha lært sine barn (våre foreldre/besteforeldre) dette, så hvis de vil at deres barn skal være seg selv, hvorfor får ikke da alle andre lov til å være det?
Hvorfor kommenterer de slike ting?

Jeg skal innrømme, da jeg fikk kommentaren "Du er stygg" av en eldre kvinne, selv om hun ikke kjenner meg, ble jeg faktisk såret.
Ikke fordi hun har meninger om hvordan jeg ser ut, fordi det har alle, men pga kommentaren var så krass og ekstrem at jeg ble tatt på sengen av den.

Alle skal selvfølgelig få lov til å ha en mening om hvordan andre ser ut. Dette er det første vi gjør når vi ser noen, vi danner oss en mening og en fordom. Men slik er det bare, vi er laget sånn!

Poenget mitt er, at hvis vi skal få lov til å være oss selv, og vil at våre barn skal være seg selv, er det ikke da kjempehyklerisk å se ned på, og kommentere stygt til de som faktisk er seg selv, fordi det ikke passer inn i vårt bilde?

Jeg kommer aldri til å høre på andre, uansett.
Den jeg er, er den jeg har skapt, og ingen andre. Vennene mine liker meg fordi jeg er meg, og ikke faen om noen skal få ødelegge min person.

Jeg har skapt meg.

Brikke for brikke.


Det har ikke du.


 

Hva syns du om dette?

Har du noen gang fått en stygg kommentar om utseendet ditt?
- Kjente denne personen deg?

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mars 2011
Baby firefly

Baby firefly

25, Haugesund

Gjennoppliving av rosabloggen på en litt mindre rosa måte.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits